Et eventyr fra  Finse til Haukeli på fjellski og Alfa sko.

Et eventyr fra Finse til Haukeli på fjellski og Alfa sko.


Les historien og se bildene til naturelskeren Rolv- Erik Berge aka @capt8.

«En real klassiker som jeg har hatt lyst til å gjennomføre lenge og endelig kom muligheten.»

 

Jeg hadde snakket med flere om den og alle synes det hørtes kjempemorsomt ut. Dog trakk de seg en etter en og til slutt satt jeg på toget fra Bergen til Finse alene, med en pulk fullastet med mat og utstyr. Heldigvis var det en til som skulle av på Finse med sin egen pulk, og vi hjalp hverandre og endte opp med å slå følge.

Vi startet seint denne onsdagen og gikk 8 kilometer før vi slo leir. Litt for seint, siden solen var gått ned og temperaturen raskt sank ned mot -20°C. Føret så langt var isete og hardt, så jeg var glad for stabile ski og sko. Til denne turen hadde jeg utstyrt meg med det nye Xplore-systemet til Rottefella og passende sko fra Alfa, av typen Vista Advance GTX. Dette viste seg å være et smart valg, da det på store deler av turen var bratt og skrått, og når i tillegg det var klink is, så var stabilitet viktig. Dette kom klart til syne da vi etter Krækkja skulle ned mot Halne og veikryssingen der. Her var det både skrått og bratt, og jeg kunne se min nye turkamerat ta av skiene og forsvinne ut til siden, mens jeg klarte å holde stålkantene mot isen og slepe både meg og pulk ned til Halne.


Etter en vaffel på Halne ble Rv.7 krysset og vi slo leir mens solen fortsatt var oppe, akkurat langt nok borte fra veien til at støyen forsvant. Her ble det disket opp med kyllinggryte og ris og servert god drikke. Min nye turkamerat, Raymond, var meget imponert og vi fikk tid til å bli bedre kjent over en god Avec eller tre… Dermed startet dag 3 litt senere enn planlagt, men vi var ved godt mot og la i vei sørover. Føret var fortsatt en god kombinasjon av hard skare og klink is, og når det var litt skrått i terrenget, var det utfordringer med pulker som hele tiden seilte ut og ville dra i en annen retning. Da var det godt med stabile sko.

Vi ankom Sandhaug etter omtrent 30 kilometer, etter å ha gått oss rimelig tom for energi. Det er lett å gå i fellen ved å ikke stoppe og ta et måltid når man bare har litt igjen før man er framme. Denne feilen gjør jeg sikkert igjen, men det er noe å ha i bakhodet. Føret var i det minste blitt mye bedre og vi fikk oss både mat og en seng på Sandhaug, så vi slapp å sette opp teltet. På Sandhaug traff vi flere andre som var ute på tur, og fikk god hjelp med rutevalg da vi skulle fravike kvistet løype og skippe Litlos. Vi skulle helst være på Haukeli søndagen da det skulle bli merkbart dårligere vær, så vi gikk direkte mot Hellevassbu. Det ble en nydelig etappe uten å treffe ett eneste menneske, men ca 100 reinsdyr. Da vi hadde hund med valgte vi å gå utenom villreinen, dog på feil side og vi vant en god del flere høydemeter enn nødvendig. Vi kom fram til en full Hellevassbu etter 32 kilometer og gikk over vannet og slo opp teltet i ly fra en liten kolle. Det skulle blåse opp ila natten og vi tok ingen sjanser.

 

Etter litt REAL-turmat og varme i kroppen, ble det servert kake og pizza i teltet før vi gikk hvert til vårt og la oss. Det var siste natten og vi skulle tidlig opp i håp om å rekke bussen tilbake til Bergen. Været var betraktelig dårligere søndags morgen, men vi fikk i oss frokosten og pakket telt og utstyr i pulkene og la i vei. Det blåste fra alle kanter og sikten ble dårligere og dårligere, men ikke verre enn at det var greit å gå langs kvistene. Solbrillene vi hadde brukt hittil på turen, var nå byttet ut med skibriller og hetten tidvis snurpet godt igjen rundt ansiktet. Sikten ble markant dårligere samtidig som merkingen av løypen forsvant. Heldigvis tok vi igjen et turfølge fra DNT Drammen akkurat da, og valgte å slå følge med de den siste delen av turen over Mannevatn og Vesle Nup. Vi hadde GPS-sporing fra Ekspedisjon Amundsen, så vi visste uansett hvor vi var. På vei ned fra Vesle Nup klarte Raymond å foreta en skikkelig trynings så hele pulkdraget ble knust. Dette fikset vi med noe tau og gikk videre ned til Haukeli. Turen ned til veien og Haukeliseter Fjellstue gikk uten de store fallene og snøen var her blitt ganske våt og tung.

 

Vel fremme tok vi oss en bedre middag og feiret at vi var ferdig med turen. Vi hadde gått 118 kilometer på litt over 4 dager. Ikke en eneste gang hadde jeg fryst på beina i mine ALFA-sko, og følte meg trygg på både ski og bindinger selv om det til tider var meget krevende føre. Det nye Xplore-systemet til Rottefella i samsvar med ALFA Advance holdt meg både stødig og varm, så det kan virkelig anbefales på turer som dette. Temperaturene lå på rundt -10°C på dagtid mens vi gikk og falt ned til rundt 20 blå på kvelden og natten. Jeg hadde heller ikke noe særlig tegn til gnagsår selv etter en så lang tur. Jeg brukte en gnagsårsokk fra apoteket, og tok på noe Compeed på strategiske punkter da jeg etter noen dager kjente litt irritasjon. Skoene var nesten helt nye, så det er nok viktig å gå de inn skikkelig før man legger ut på langtur, men det virket det som at turen jeg tok rundt Hallingskarvet to uker tidligere hadde sørget for.

 

Litt om meg:

Jeg er en aldrende herre på 46 år som aldri før har gått lengre skiturer med pulk. Jeg har derfor i 2022 gjort en tredagers-tur rundt Hallingskarvet på 85 kilometer, samt nå krysset Hardangervidda fra nord til sør som en slags styrkeprøve for meg selv. Tidligere har jeg hatt flere korte helgeturer på vinteren, men da uten å gå så langt men heller hatt fokus på komfort. Det var godt å vite at jeg taklet det godt, selv om været gjorde sitt for å ikke sette meg på de store prøvene.

Jeg er ellers en ivrig friluftsentusiast som liker meg godt ute i naturen i all slags vær de dagene jeg ikke er i øvingslokalet med bandet mitt eller på kontoret på jobb. Heldigvis er begge deler meget fleksible og jeg får gjort mye av det jeg ønsker meg. Jeg liker meg til fjells og til vanns i kajakk, og har som regel fluestangen, og alltid kameraet, med meg når jeg er på tur.