Thomas Lone og Even Sverdrup tar steg mot Nordpolen

Thomas Lone og Even Sverdrup tar steg mot Nordpolen

Våre ambassadører Thomas Lone og Even Sverdrup har nettopp avsluttet deres treningsopplegg på Svalbard. Radarparet jobber målrettet mot en ekspedisjon til Nordpolen om to år, og har brukt den siste måneden til å trene under krevende forhold på Svalbard. På turen brukte de skisko fra ALFA.

ALFA skisko kan brukes til mange aktiviteter på Svalbard

Thomas og Even har gjennomført krevende og lange ekspedisjoner på hver sin front, men har kun vært på kortere turer sammen. Derfor var det nå viktig å få en ordentlig ekspedisjon sammen, slik at de får testet samhold og rutiner under krevende forhold. For om to år må de være forberedt for det som møter dem i polhavet når de skal gå med ski og pulk til Nordpolen. 

Målet med denne ekspedisjonen var å få trent sammen, og bli noen erfaringer rikere. De ønsket å gå Svalbard på langs, fra Sørneset i sør til Verlegenhuken i nord. Med begrenset tidsbudsjett, så la de opp til å gå ruta på rekordtid. Rekorden er på 14 dager, og har blitt stående i snart hele 30 år! 

20. mars startet gutta ferden sørover. Ettersom det er forbud mot motorisert ferdsel i Sør-Spitsbergen Nasjonalpark, ble de nødt til å trekke de 80kg tunge pulkene ned til startsstreken for egen maskin. Det i seg selv er en etappe på hele 110km, som i distanse tilsvarer å gå Hardangervidda på langs.

Utfordringene lot seg ikke vente på. Allerede fra starten av turen kom det et lavtrykk over Svalbard som førte med seg masse nedbør og vind. Det ble tunge forhold å trekke pulk i, men gutta holdt motet oppe og jobbet lange dager for å holde tidsplanen. Ved Skilfonna ble de nødt til å ta stilling til om de enten skulle gå rett sørover og krysse havisen ved Isbukta, eller ta omveien via krevende brefall og fjellpass lenger vest. Til tross for værmelding om vind opp mot 30m/s valgte de å satse på raskeste vei over Isbukta. ALFA-ambassadørene navigerte seg ned til bukta uten sikt i dårlig vær, og møtte det synet de fryktet: All isen i Isbukta hadde sprukket opp og blåst ut på havet under uværet. 

Å gå tilbake via fjellpassene ville kostet mye dyrbart tid. Med ungt pågangsmot la de ut på et risikabelt forsøk om å krysse det kalvende brefallet som blokkerer for veien videre. Med tau mellom seg gikk de opp og ned i bresprekker blant isblokker store som hus, og forsøkte å finne en vei gjennom islabyrinten. Etter en halv dag med tunge tak, innså de at det var altfor tidkrevende å utfordre naturkreftene. De valgte å snu og gå tilbake til tryggere omgivelser. Tilbake ved bukta ble de enige om å gå helt ned til vannkanten for å se om det fantes et tynt isbelte langs land. Heldigvis fantes det en farbar vei på isen. Isbeltet var knappe 70 meter bredt, med åpent hav på den ene siden, og 30-40 meter høy kalvende isbre på den andre. Isen var delvis sprukket opp, men helt OK å ta seg over. 

Thomas og Even fant et isbelte de kunne passerer gjenom med åpent i hav på den ene siden og en vegg av is på den andre siden.

“Følelsen av å gå på tynn havis, mellom åpent hav og en gedigen vegg av is, er kanskje den råeste naturopplevelsen jeg har hatt”, sier Thomas.

Slitne etter en lang dag, la de seg til å sove på riktig side av bukta. Neste morgen våknet de til synet av at det tynne isbeltet de hadde brukt for å krysse Isbukta, nå var helt borte. Vinden og havet hadde i løpet av natta tatt med seg isen de gikk på kvelden før.

Godt fornøyde med å ha kommet seg over, fortsatte de ferden sørover mot Sørneset. Midt i ingenmannsland, hørte de plutselig noen unaturlige lyder. Langt der borte i tåka, kunne de se to personer som ropte av begeistring. Det var Vincent Colliard og Caroline Cote som har var på sin 60 dager lange ekspedisjon hvor de spiller inn en dokumentarserie for Fransk-Canadisk TV. Det var litt av en overraskelse for de å møte noen her nede. I god sportsånd delte Thomas og Even informasjonen om at Isbukta ikke lenger kunne krysses, og at det franske paret måtte ta omveien rundt det beryktede Isryggpasset og Mariepasset.

Midt i ingenmannsland på Svalbard møtte Even og Thomas nok en ALFA-amabassadør, Vincent Colliard og Caroline Cote

Samme kveld hadde Thomas og Even kommet seg helt til enden av Mathiasbreen og kunne sette opp teltet kun 6,5 km fra “startstreken” på Sørneset. Valget om å sove i høyden var ikke ubegrunnet. Det er mye isbjørn i området, og det er tryggere å sove litt opp på breene.

Morgenen etter tok gutta seg ned til Svalbards sydligste punkt. Det var kaldt og surt, så pausen ble kort, men de rakk å leke litt på isflakene som fløt i fjæra. Så gikk startskuddet. 25. mars kl 10:30 begynte de å gå nordover igjen. Ettersom de ønsket å utfordre rekordtiden, så var det stort fokus på antall kilometer forflytning per dag. De startet bra og pushet 30-35km om dagen. Det kostet mye krefter å gå så lange etapper i all nysnøen som var kommet, og verre skulle det bli. Det snødde 7 dager i strekk, og det blåste stadig opp til full storm. Gutta klamret seg til håpet om bedre forhold lenger nord, og jobbet 12-15 timer hver dag i all slags vær. Rutinene ble etterhvert veldig gode, og de gikk 60 minutter av gangen, med 2-5 minutters pauser. Det var kun én ordentlig matpause om dagen, og den tok 15-20 minutter.

Even og Thomas holdt god fart, men nysnøen gjorde det tunt å gå.

Slik holdt de på i 7 dager nordover. De hadde da trukket tunge pulker i tilsammen 12 dager, i dyp løssnø gjennom krevende breterreng og bratte fjellpass. Den 1. april var de kommet til Svea, som er et nedlagt gruveområde. Det var klart for begge at tidsskjema var sprukket grunnet unormalt vanskelige snø- og værforhold. Thomas hadde pådratt seg flere små skavanker, som han måtte ta på alvor med tanke på at han skal på ny ekspedisjon i Himalaya om kort tid. De bestemte seg for å avbryte rekordforsøket, og at Thomas skulle være føre var med å spare kroppen til neste prosjekt. Med god hjelp av venner i Longyearbyen fikk de arrangert en utflyvning av Thomas, hvor han fikk sitte på med et småfly som skulle frakte arbeidere som jobber med demontering av bygningsmassen til den tidligere gruvedriften på Svea. 

Even ønsket å fortsette ferden nordover på egenhånd, og fikk tommel opp fra en bekymret kone på fastlandet. For det er ikke uten risiko å gå alene i bjørneland og over isbreer fulle av tynne snøbroer og stygge sprekker. Even fikk forsyne seg litt ekstra med mat og fuel fra Thomas sin pulk og gikk videre med et håp om å nå Verlegenhuken i nord. Det ble tre gode dager med forflytning; 28, 45 og 39 kilometer ble tilbakelagt disse dagene. Deretter blåste det opp til et vanvittig uvær med vind i orkan styrke (36m/s) og nesten 30cm snøfall. Even ble liggende værfast ett døgn hvor han jobbet intenst med telt og barduner for å stå i mot de enorme kreftene som kommer med en orkan. Even kom seg i gjennom det nervepirrende døgnet. 

Dagen etter la Even ut på ny. Det var fortsatt storm, men vinden hadde roet seg til litt over 20m/s. Med motvind og enda 30cm nysnø, var det nesten ikke menneskelig å bevege seg fremover. Han jobbet 6-7 timer og hadde kun forflyttet seg 4 kilometer! 

“Jeg var utrolig kald og utslitt etter å ha kjempet en forgjeves kamp i uværet. Ansiktet var dekt av is, synet var svekket og øynene blodsprengt av all vind og vær som pisket meg i ansiktet”, beskriver Even.

Været spilte ikke på lag med gutta og det ble en meget tøff kamp mot vær og vind for Even som fortsatte alene mot Verlegenhuken.

Det var ingenting annet å gjøre enn å sette opp teltet og spare på kreftene. I det kan kom inn i teltet og skrudde på satellittelefonen, så tikket det inn med bekymringsfulle meldinger. Værvarselet hadde endret seg drastisk og det skulle blåse opp til hele 42m/s (orkan begynner på 32m/s), og uværet skulle vare i 3 døgn. 

“Med det værvarselet jeg mottok den kvelden, var jeg ikke i tvil om hva jeg måtte gjøre. Jeg hadde inderlig lyst til å fullføre prosjektet, men 42m/s vind og 60 effektive minusgrader er helt vanvittig. Det ville vært egoistisk ovenfor familien hjemme om jeg fortsatte, og dumdristig ovenfor egen sikkerhet og sikkerheten til redningstjenenesten som potensielt måtte reddet meg”

Via Thomas, fikk Even orientert Sysselmannen om situasjonen og delt nøyaktig posisjon på hvor han lå. Sammen med Sysselmannen ble det bestemt at Even måtte hentes ut før uværet ble som verst. Klokken 2 på natten lettet Superpuma helikopteret fra Longyearbyen med fullt crew for å hente ut Even som lå veldig eksponert til i åpent lende. Even ble heist opp med wire i helikopteret og fraktet trygt til Longyearbyen.

Vi i ALFA er glad og stolt over at våre ambassadører klarer å gi slipp på et mål og avbryte når liv og helse står i fare. Thomas og Even oppnådde det viktigste med turen, altså å få en ordentlig ekspedisjon sammen, teste utstyr og rutiner under krevende forhold. Det ble gjort en helt riktig avgjørelse ved å sette sikkerhet først. Som fjellvettregel nr 8 sier: “Vend i tide, det er ingen skam å snu”.

På turen brukte Thomas ALFA Outback A/P/S skisko, mens Even gikk med skiskoen ALFA Polar A/P/S med Polar Liner innersko. Dette sier gutta om skoene:

“Vi er meget fornøyd med skiskoene fra ALFA. De er komfortable på foten og holder oss varme, selv i 40 minusgrader. På denne turen valgte vi å gå med BC systemet, ettersom det gir meget behagelig gange. Thomas gikk med den noe lettere og slankere modellen ALFA Outback, som opplevdes som perfekt for temperaturene -10 til -30. På grunn av en nylig frostskade, valgte Even å gå med den varmere modellen ALFA Polar A/P/S. Skoen er utrolig varm og komfortabel. Jeg er god og varm selv når jeg står stille i -40 grader. En annen fordel med Polar A/P/S skoen er at man kan ta ut innerstøvlene og holde de varme i soveposen slik at man får en komfortabel start på morgenen. Vi er begge kjempefornøyd med ALFA skisko og vil selvfølgelig fortsette å benytte deres produkter på kommende ekspedisjoner”

Følg Thomas og Even på ferden videre mot Nordpolen på deres Instagram-kontoer; @evensverdrup og @thomaslone

Featured Products