Uforventet hard beinøkt
I dag har jeg kjent at bena er slitne. De fikk nemlig kjørt seg i går og det helt uforventet. Det var ikke det at jeg gikk så voldsomt langt. Nei, jeg gikk faktisk ganske kort, men den siden jeg fikk se av Jotunheimstien i går fikk meg til tider til trekke på smilebåndet og jobbe knallhardt.
De siste dagene har jeg gått i mye vått terreng og myr. Det kan være tungt nok det, men å ta høye kneløft med nesten 40 kg sekk gang etter gang, er rimelig mye tyngre. Det var nettopp det jeg måtte i går. Kneløft over trær som hadde falt over stien. Og det var ikke få trær det var snakk om heller. Du tenker kanskje «Hvorfor ikke bare gå rundt?». Joda, det prøvde jeg, men det morsomme var at så fort jeg kom rundt den store veggen av røtter så så jeg bare fler falne trær.
Noen trær var på den høyden at jeg verken kunne stege over eller krype under. Da måtte jeg gå for en litt spesiell klatreteknikk med den store sekken på ryggen.
Det jeg lærte i går er at det er mange partier på Jotunheimstien som blir lite brukt. Det bekrefter både gjengrodde stier og lokalbefolkningen jeg har møtt på. Av sporene å dømme vil jeg anslå det er godt under 10 personer som har gått de minst fremkommelige plassene og jeg tar meg selv i å følge deres spor, noe som resulterer i at jeg gjør de samme feilene som de som har gått før meg. Gikk de feil, går jeg feil.
Men utfordringer har sine fordeler og jeg kan slå fast at jeg ikke skippet "leg day" og fikk samtidig sett mange flotte naturområder som ikke så mange andre har sett.
Nå er jeg kommet litt høyere opp i terrenget og nærmer meg Lillehammer-traktene.
Gleder meg til nye dager på Jotunheimstien!
