Min sekk er lastet med alt jeg har behov for på min ferd i Norges land. Det sier seg selv at livet kan bli ganske så primitivt. Jeg vasker meg i elver og fjellvann, får ekstra varme ved å fyre bål og interagerer med mye færre mennesker enn jeg er vant med fra livet i byen. Denne uken kjente jeg litt ekstra på det primitive liv da jeg tok inn på en liten og gammel, men veldig koselig fjellbu i Saltfjellet. To netter ble jeg værende på hytta og på torsdag kjente jeg på livet slik det må ha vært for hundrevis av år siden. 

Jeg hadde gått flere dager i høyfjellet over tregrensa, da jeg etterhvert begynte å bevege meg i lavere terreng. Jeg kom inn i en spredt bjørkeskog, full av små bjørketrær uten noe særlig greiner. Høsten må ha vært her en stund for bladene hadde allerede falt av og det kunne se ut som om naturen hadde  gjort seg klar for å ta i mot vinteren. 

Der midt mellom bjørketrærne lå Bukkhaugbua. Elven rant et lite steinkast fra hytteveggen og til tross for at hytta ikke hadde den helt store utsikten så følte jeg med en gang at bua hadde en ganske så idyllisk plassering. 

Bukkhaugbua var eid av Statskog og var ikke særlig stor, men hadde akkurat det jeg trenger for et fint opphold. For en som er vant til å sove i telt blir en hytte som denne rene luksusen. Her trengte jeg ikke bruke tid på å opprette camp. Det var høyt under taket med stoler og bord. Og kanskje viktigst av alt - den hadde vedovn! 

I disse dager er temperaturforskjellene mellom dag og natt ganske utfordrende. På dagtid er det noen plussgrader, gjerne opp mot 10 grader, men på nettene kryper gradestokken ned til flere minusgrader. Det skaper et nydelig landskap hver morgen, men gjør også min hverdag litt mer utfordrende enn hva den har vært tidligere. Det starter med masse rim på natterstid. Deretter smelter rimen på dagtid og så snart kulden kommer om kvelden fryser ting til is!

Da jeg kom på hytta på onsdag så synes jeg det var så avslappende å være på denne fjellbua at jeg bestemte meg for å bli der hele torsdag. Og det var på torsdag jeg begynte å føle meg som et ganske så primitivt menneske. Som tidligere på turen gjennom Saltfjellet var mobildekningen fraværende. Så hva finner man egentlig på når man er på en sånn hytte helt alene? Stikkord er vedhogging, matlaging, reperasjoner, vedfyring, munnspillspilling, lesing og skriving. 

Dette har vært et vanlig syn for meg de siste dagene. 

Jøtul-vedovnen har allerede blitt en god venn. Det er lite som slår følelsen av å sitte forran peisen etter en lang dag ute i kulda. Å kjenne varmen mot kroppen, mens vannet småputrer i kjelen på ovnen er absolutt ikke feil. Fordelen med liten hytte er at den blir fort varm, og "ulempen" er at hytta fort fikk en temperatur over det behagelige. Når gradestokken peaker 26 grader blir det i overkant varmt for en eventyrer i god ullbekledning. 

Plutselig dukket disse gutta fra Tyskland opp på hytta. Vi ble alle litt overrasket over å se andre folk ute i det høstkledde landskapet på Saltfjellet. Felix og Yannie var ute på en toukers vandretur gjennom Saltfjellet-Svarisen Nasjonalpark fra øst til vest. Moro å se at det er andre som er ute og vandrer i disse flotte omgivelsene! 

Det er sjeldent det er jeg som kan spandere mat og drikke på andre ute i fjellet. Som regel har andre med mye mer enn meg, men denne gangen var det faktisk motsatt. Nå kunne jeg dra frem kaffekjelen og en kjekspakke. De små gleder blir så mye større når maner ute langt fra sivilisasjonen. Jeg på min side var storfornøyd med å ha noen å spille kort med! Det ble ikke rent få runder "president" den kvelden. 

Med hull i liggeunderlaget ble det sjukt kaldt å ligge i telt. Med tele bakken kjente jeg med en gang kulden sige opp fra grunnen og inn i posen. Hullet hadde vært litt av grunnen til at jeg hadde sovet i hytte de siste dagene og det var fint å endelig få muligheten til å lokalisere hullet ved å senke underlaget i vann. 

Gutta dro torsdag morgen og jeg fikk kjent litt på livet i ensomhet på fjellbua. Dagen gikk overaskende fort. Jeg fikk reparert et liggeunderlag som det hadde gått hull på og skrevet et blogginnlegg med penn og papir. Også gjestebok og dagbok fikk jeg mer enn nok tid til å skrive litt i. Det var ikke før på kvelden jeg begynte å kjenne litt på ensomheten. Jeg satt der helt alene i ødemarken uten å ha stort å finne på. Tankene begynte å spinne og jeg tenkte på hva venner og familie holdt på med og da skal jeg være ærlig å si at ensomheten kom snikende. Løsningen denne kvelden ble å legge meg tidlig. Så tidlig som kl åtte la jeg meg til å sove den kvelden. For i det primitive liv kan man jo like gjerne sove. Det er da ikke så mye annet å finne på. 

Til tross for at det til tider kan være litt ensomt å være ute i naturen alene, så var det jo også ganske så koselig der ute. Noe strøm var ikke å oppdrive, så nøyde meg med stearinlys og oljelampe som eneste lyskilde. Etter å ha øvd en god stund på Flåklypa på munnspill så sovnet jeg til det myke lyset fra peisen og lyden av knitrende ved. 

Så koselige stunder håper jeg det blir mange av i tiden som kommer! 

Print blogginnlegg her