Denne turen ble for meg litt annerledes enn de tidligere etappene langs Jotunheimstien. Jeg møtte mer og mer folk langs stien og jeg gikk praktisk talt i elgens ferske fotspor store deler av turen. Det var liten tvil om at jeg til slutt skulle møte skogens konge, og da med elgkalv.

Fra Kittilbua gikk jeg igjen uten turfølge. Det er de gangene jeg sitter igjen i skogen og turfølget drar hjem, at jeg kjenner på ensomheten her ute. Heldigvis forsvinner følelsen etter noen få dager og jeg blir igjen vant til en hverdag langt borte fra andre folk.

Siden eventyret startet har jeg så langt vært ganske uheldig med været. Det har regnet mye, noe som har ført til veldig vått terreng. Regnet fortsatte også på turen fra Kittilbua til Vestfjellhytta. Jeg merker det er godt at jeg har bodd noen år i Bergen, for jeg er vant til regn og vind. Nå synes jeg egentlig regn kan være fint turvær. Man blir ikke for varm og det kjennes veldig godt å finne ly og få på seg varme, tørre klær etter en dag i regnet. Å kjenne litt på elementene får meg til å kjenne at jeg lever!

Terrenget frem til Vestfjellhytta varierte mellom skog, myr og fjell. Veldig variert, så tiden gikk fort!

Det viste seg tidlig at Jotunheimstien blir brukt av mer enn folk. Det spesielle denne gangen var at jeg fulgte to par elgspor i mange timer i strekk, og de var ferske! Et par store, og et par små. Det er kjent at elgkuer med elgkalv kan være aggressive og jeg som enslig turgåer, ofte uten mobildekning, prøver å passe meg litt. Nesten hele strekket mellom Kittilbua og Vestfjellhytta gikk jeg og så ned på både ferske spor og fersk elgbæsj. 

Når man går alene får det tankene til å fly. Jeg så for meg ulike scenarier for møte med elgene og det var ikke få ganger jeg så for meg at elgene sto rundt neste sving. Plutselig var det nettopp det de gjorde! Jeg hørte karakteristisk «elgrauting» og hørte et stort dyr som nærmest løp bak treet jeg sto ved. Jeg skimtet elgen mellom grenene og da tok det ikke lang tid før jeg endret kurs og la inn en god halvsirkel rundt elgenes posisjon. I ettertid angrer jeg veldig på at jeg ikke tok meg tid til å komme meg i en posisjon der jeg kunne ta bilde av elgene, men der og da tenkte jeg mest på å komme meg i sikkerhet, og lite kan jeg gjøre med det nå. Det er sikkert ikke siste gang jeg møter på elg, så mye som jeg skal gå alene i skogen. Neste gang er jeg klar!

Mellom regnskyllene tittet solen frem og jeg fikk se litt mer av den nydelige naturen jeg beveget meg i.

Jeg overnattet på Vestfjellhytta, en ny og fin DNT-hytte. Her fikk jeg både konstatert at jeg bærer en stor sekk, og jeg fikk tørket litt klær etter regnværet jeg hadde vært ute i.

På Vestfjellhytta møtte jeg masse trivelige folk som jeg også kunne slå følge med det første stykket mot Liomseter.

Noen av turgåerne lurte på hvordan det var å gå på fjelltoppene nord for Jotunheimstien frem til Liomseter. Jeg er ikke vond å be og prøvde nettopp det. Først og fremst fikk jeg en mye bedre utsikt enn fra Jotunheimstien, og terrenget var lett fremkommelig til tross for at det ikke var sti. Problemet kom da jeg møtte på elven, som jeg på forhånd trodde det skulle være mulig å krysse. Jeg har tidligere krysset mange elver, men denne var litt tricky på grunn av glatte steiner, vannstand over knehøyde og relativ stri strøm. Det var nok de siste dagenes regnvær som gjorde det ekstra vanskelig. Halvveis over tok jeg meg selv i å drive risikosport og valgte faktisk å snu, og heller ta turen langs elvebredden, ned til broen.

Toppene ga utsikt over området jeg kom fra, så vel som området jeg skulle til. 

Denne broen ble løsningen på elvekryssingen. Litt omvei for meg som gikk på toppene, men verdt det.

Turen Kittilbua - Liomseter ble for meg 34,2 km lang, over to dager. Kan virkelig anbefales for de som er ute etter variert terreng, men jeg ville helst gått turen når det var litt tørrere i marka.

Skjermdump av ruta Kittilbua - Liomseter. 34,2 km.
Print blogginnlegg her