Uke 49 går mot slutten og jeg har fått oppleve utrolig varierte forhold. Fra bar bakke og sommervær, til de bløteste myrer og nærmest evigvarende regnbyger, for ikke å snakke om snødekte høyfjell og sterk vind. På tirsdag dro jeg fra Bergen i retning Voss, med det mål å gå inn til spektakulære Kiellandbu. Meteorologene meldte om sjeldent store nedbørsmengder og på grunn av noen skumle, rasutsatte partier endret jeg brått turmål til Torfinnsheim. I løpet av noen dager i fjellet ble jeg vitne til virkelig store endringer i landskapet. Inn gikk jeg på ski, ut på føttene. 

Slit, men etter slitet blir følelsen desto bedre! 

Selv om turen opp til DNT-hytta ikke var lang, så tappet den enormt med krefter. Jeg begynte på omtrent 600 moh og skulle ta meg opp noen hundre høydemeter gjennom barskog, opp bratte skråninger og i dyp snø. Skiene var til og begynne med godt festet til føttene, men såfort jeg kom til henget, var det nytteløst å gå på ski. Det resulterte i en tung etappe opp til hytta. Sekken var som vanlig tung og for hvert skritt sank jeg godt ned i snøen. Å få snø opp til knærne var ikke akkurat uvanlig. 

Etterhvert som jeg vant høydemeter fikk jeg bedre og bedre utsikt over Hamlagrøvatnet som jeg hadde gått fra. Et nydelig syn i skumringen. 

Vel oppe over tregrensen flatet det ut og jeg kunne igjen spenne på meg skiene og skli inn i det vakre vinterlandskapet. Månen skapte en magisk stemning i fjellet! 

Hytta var i overkant stor for en person og jeg hadde mer enn nok plass å boltre meg på. 

I det dagslyset var i ferd med å forsvinne ankom jeg Torfinnsheim, en rimelig stor DNT-hytte med sengeplass til 28. Tanken var at denne hytta skulle fungere som base for meg på de neste dagenes turer. Det er vel faktisk første gang jeg benytter en hytte over flere påfølgende døgn, men med tanke på værvarselet virket det å være beste løsning. 

Jeg hadde hytta for meg selv hele uka. Ofte foretrekker jeg en liten, litt koseligere hytte når jeg er alene, men dette ble altså mitt oppholdssted fra tirsdag til fredag. 

Stille før stormen! Tirsdag kveld var nydelig, og jeg måtte nyte stillheten og den flotte stjernehimmelen, for jeg visste at de neste dagene ville by på noe helt annet. 

De neste dagene ble våte, virkelig våte! Nedbøren kom som ventet og det jeg kommer til å huske fra dagsturene i området rundt Torfinnsvatnet er vann. Snøen gikk over til slush, regntøyet ble søkkvått og jeg vasset over vanndam etter vanndam.  

Selv om både snøen og regntøyet ble vått, så holdt jeg meg riktignok tørr og varm. Det var egentlig litt godt å kjenne litt på vær og vind, og tråkke seg rundt i naturen uten å ha det minste tro på at jeg skulle møte andre levende vesner(noe jeg selvfølgelig ikke gjorde). 

GPSen ble visst påvirket av alt vannet og prøvde å få meg til å tro at jeg, som sto i pøseregnet, faktisk var uti innsjøen. Det føltes riktignok sånn så mye vannet jeg hadde på/i sekk og på klær, men steingrunnen rundt meg tydet på noe annet. 

Det ble ikke de helt lange avstandene jeg fikk tilbakelagt disse regntunge dagene i fjellheimen, men jeg fikk likevel noen fine dager i fjellet, fikk gått litt på ski og laget min første videoblogg

Jeg merket at snøen minket for for hver time. Først ble det utrolig glatt mange plasser. Snøen hadde visst dekket til et islagt underlag og det var til tider litt småskummelt å ta seg fram i terrenget. Tungt var det også, og det særlig i lesidene der snøen var dypere enn ellers. Jeg måtte tråkke meg over mange lesider og endte flere ganger med snø opp til hofta. Særlig interessant var det de gangene snøen skulte dype bekker.

Selvom jeg gikk samme rute som jeg gikk inn i fjellet, klarte jeg nesten ikke kjenne meg igjen. Landskapet var totalforandret.

Ski på sekk

På fredag tok jeg meg ned igjen fra fjellet og skulle videre i retning Nærøyfjorden. Å vurdere hvorvidt jeg skulle gå på ski eller føttene tok ikke mange sekundene denne tidlige morningen, og skiene fant fort sin uvante plass på utsiden av storsekken. Det ble en "nedtur" med flere knall og fall, og til tross for at jeg virkelig prøvde å passe på så jeg ikke skulle falle, var det et par situasjoner som kunne gått virkelig ille. Å falle med tung sekk er ikke akkurat å anbefale, og særlig ikke i bratt, steinete terreng. 

Å se hvordan naturen rundt meg forandrer seg uke etter uke, og dag etter dag, er noe av det som er så fascinerende med å leve så tett på naturen. Fra tirsdag til fredag var ikke landskapet rundt meg til å kjenne igjen og det er ikke første gang jeg opplever at naturen påvirkes av vær og vind. Disse raske endringene i naturen skaper store kontraster og gjør hverdagen min ekstra spennende. Det er alltid litt spenning knyttet til det å se ut at teltet eller hytta om mornining. Av og til blir jeg overrasket, og den aller beste følelsen er når morgensolen endelig titter fram på en blå himmel etter stormfulle dager. 

Print blogginnlegg her