Fjellkjeden De Syv Søstre ligger ved Sandnessjøen på Helgelandskysten og har blitt et veldig populært turmål. Mange nøyer seg med en eller to av toppene på en dag, men jeg ville prøve meg på alle syv, og det til tross for at tursesongen på De Syv Søstre må sies å være over for i år. Turforeningen har anslått at det er en tur på ca 12 til 16 timer for godt trente og fjellvante personer. Jeg visste jeg hadde 10 timer med sollys og tenkte som så at jeg som er ute og går hver dag burde klare å gjennomføre turen før solen ville forsvinne om jeg kuttet på pausene og holdt et jevnt høyt tempo. Det skulle vise seg å være lettere sagt en gjort og turen ble plutselig et kappløp med tiden.

Jeg gikk først opp Breidtinden og deretter en etter en topp i retning nordøst. 

På lørdag ringte vekkerklokken 06:00. Det var på tide å komme seg ut av soveposen og gjøre seg klar for en lang dag i fjellet. Ute var det fortsatt bekmørkt og hodelykten ble en god hjelper denne morningen. Jeg fikk i meg en stor og næringsrik frokost, pakket sammen telt og turutstyr og la det mest nødvendige i den lille dagstursekken. 

Klokken syv var jeg klar til å gå, men det var enda for mørkt til å legge i vei, så jeg ble sittende å vente på at det skulle lysne helt til klokken 8 mens jeg satt og hørte på overtrøtte programledere med et helt utrolig energinivå i P3 aksjonen. Om jeg ikke var ordentlig våken da jeg satt på radioen, så var jeg hvertfall lysvåken da jeg begynte på turen opp det første fjellet. 

Det første som møtte meg var dette skiltet. Jeg stoppet opp og tenkte på om jeg fortsatt har god kondis. Jeg har jo ikke løpt på 4 måneder, så er ikke riktig sikker lenger. Men seig det vet jeg at jeg er, så å gå i opp mot 16 timer det vet jeg at jeg fortatt kan. 

På skiltet sto det også at man ikke måtte gå om været var usikkert. Og det tok ikke mange hundre meterne før jeg skjønte at det å gå her på en regnværsdag kanskje ikke var en genistrek. Det var jo tross alt masse svaberg, som trolig ville bli rimelig glatt på våte dager. Heldigvis var det strålende sol på lørdag. 

Solen tittet frem da jeg var på vei opp på første topp og den lagde en nydelig morgenstemning i fjellet. Eneste som la en demper på idyllen var den bitende kalde vinden som i løpet av dagen varierte mellom 10 og 19 m/s. 

Nydelig utsikt som for hver topp ble litt annerledes! 

Det beste med toppturer er utsikten på toppen og da er det kanskje ikke så rart at De Syv Søstre som gir deg en førsteklasses 360 graders utsikt syv ganger blir betraktet som en nydelig tur. Det som var litt synd den dagen jeg gikk var vinden. Det var uaktuelt å bli lenge på toppene og jeg gikk opp, tok noen bilder,  oppdaterte SoMe, ble iskald på hendene og skyndte meg ned og i le fra vinden. Det ble med andre ord ingen tur der jeg kunne sitte og nyte det vakre synet av øyer, fjell og fjorder. 

Ned i den dype dalen her måtte jeg to ganger. Det tapper krefter, og det hvertfall når det er så bratt som det ser ut som på bildet. Både armer og bein måtte jobbe for fult. Det kan sees på vindvottene mine at de har vært med på en krevende fjelltur. 

Det som gjør denne turen så krevende er de mange høydemeterne du må opp og ned for hver topp. Det sliter på kreftene, psyken og ikke minst på knærne. De to første toppene jeg gikk Breidtinden(910 moh) og Kvasstind(1010 moh) var de klart tyngste og turen mellom de to var rimelig slitsom. Her måtte jeg ned på under 500 moh og etter Kvasstinden måtte jeg igjen ned der jeg kom opp. Altså på vestsiden av fjellet for så å gå rundt hele fjellet og til neste topp. Ikke så rart jeg brukte så mye tid på de første toppene. 

Jeg visste at de neste 5 toppene ville være enklere, men da jeg så på klokka at jeg forstatt ikke hadde tatt mer enn 2 topper etter 6 timer ble jeg litt usikker på om dette faktisk ville gå! Å rangle rundt i steinura i bekmørket ville ta fryktelig mye mer tid, så jeg satt opp tempo betraktelig, og småjogget der det lot seg gjøre. 

Nå lurer du kanskje på hvorfor jeg sladder skoene her. Og da passer det å nevne nok et spenningsmoment ved denne turen. Lørdag morgen tok jeg nemlig på meg et par kliss nye Alfasko som aldri før er blitt brukt. Noen vil hevde at det å ta på seg en prototype på bena å legge ut på en 25 km lang tur som innebærer syv topper er idioti, men jeg som ikke har fått et eneste gnagsår så langt tok sjansen. (Med et par Alfa Knaus i sekken riktignok, men de forble i sekken). Jeg har valgt å sladde bildet med hensyn til produktutviklingen i Alfa. 

Da jeg fikk gått opp på Tvillingan og plutselig hadde tatt 4/7 topper kom håpet om at jeg kunne klare å komme meg ned før det ble ordentlig mørkt. De neste tre toppene ville gå vesentlig fortere da jeg ikke trengte å bevege meg lenger ned enn 800 moh. Og fortere gikk det, men da jeg kom på Gryfoten(1019 moh) begynte solen å gjøre seg klar for solnedgangen.  

Alle fjellene var så steinete som Grytfoten. Det gjorde det litt utfordrende å gå fort. I slikt terreng er riktig fottøy viktig for opplevelsen. 

De siste timene mistet jeg tellingen på hvor mange ganger jeg snudde meg for å se hvor mye sollys jeg hadde igjen. Det var forøvrig et nydelig syn. Jeg kunne ofte skimte alle de fjelltoppene jeg hadde passert, og det var motiverende å se at de første toppene faktisk var veldig langt unna. 

Etter Grytfoten skjønte jeg at kappløpet var tapt. Vinden tok seg opp og mørket kom sigende. Nå ble målet å komme meg opp på topp syv, Botnkrona på 1072 moh før det ble ordentlig mørkt. Så kunne jeg heller ta det rolig på vei ned fra fjellet. Før mørket kom lå jeg an til å bruke litt i overkant av 10 timer på den 25 km lange turen, men mørket senket farten, så de 10 timene kunne jeg bare glemme. 

En flott dag gikk mot slutten da jeg var på Botnkrona. At det ville bli en utfordrende tur ned de 1000 høydemeterne var ingen hemmelighet.  

Hele turen er utrolig godt merket med store røde tegn. Disse er verdt mye i dagslys og kan sees på lang avstand. Det jeg kan slå fast er at de ikke er verdt like mye når det blir mørkt. Fargesynet forsvinner i mørket og det ble veldig vanskelig å få øye på hvor stien faktisk gikk. Når det er så steinete som her er det heller ikke lett å få øye på hvor andre har gått. Det resulterte i at jeg fler ganger sto på hyller med skrenter på alle sider og måtte gå tilbake til der jeg sist hadde sett et rødt merke. Minuttene går fort når man leter etter trygge veier ned. 

Med mørket kom også en helt voldsom vind. Den holdt på å slå meg over ende flere ganger. Det ble til tider vanskelig å stå rett og det særlig i partier der vinden ble ført inn i små daler som en trakt. Da gjaldt det å ha noe å holde seg fast i. 

Sliten og mør i knærne kom jeg omsider ned til hovedveien igjen. Akkurat da skal jeg være ærlig å si jeg var ganske langt nede. Jeg hadde sørget for å presse i meg nok kalorier mens jeg hadde gått, men noe særlig pauser hadde jeg ikke hatt. Det var så utrolig kaldt å stoppe og kappløpet med tiden hadde gjort at de to matpausene jeg hadde hatt ikke varte noe særlig mer enn 10 minutter hver. Jeg var særlig sliten av å holde fokus på hvor jeg skulle sette føttene. I løpet av dagen hadde jeg nemlig opplevd to ordentlig skumle situasjoner der jeg ikke hadde vært tilstrekkelig konsentrert og løftet føttene bitte litt for lavt, noe som hadde ført til at sålen ufrivillig hadde sittet fast i steinen og jeg så og si stupte fremover ned skråningen. Begge gangene gikk det bra, men det ble aha-situasjoner der jeg presset i meg masse mat for å få opp blodsukkeret. 

Jeg brukte totalt 11:35 på denne turen. Det er absolutt en tur jeg vil anbefale, men ta den på sommeren når det er litt varmere i luften, mindre vind og mer lys. 

Print blogginnlegg her