Lofoten er kjent for sine spektakulære fjellrekker, fjordtarmer og langstrakte, hvite strender. Jeg hadde lenge gledet meg til å bli bedre kjent med naturen i Lofoten og hadde store planer for mitt besøk i det naturskjønne øyrike. Fjelltopper skulle bestiges, daler skulle utforskes og livet skulle nytes på de mange strendene. Variasjon i opplevelsene var tanken bak planleggingen, men på grunn av store mengder vind og nedbør, endret planene seg til å dreie seg mer om strender og mindre om fjelltopper. 

Unstadvika - Surfeparadis

På Vestsiden av Vestvågøy ligger stranden på Unstad som etterhvert har blitt et veldig populært sted for surfeglade sjeler. Bølgene regnes som verdens nordligste kvalitetsbølger og omgivelsene som omslutter stranden gjør dette til litt av et surfeparadis. På grunn av forkjølelse droppet jeg denne gangen surfing til fordel for en liten fottur på kyststien fra Unstad til Eggum. Stien tok meg gjennom gresskledde fjellsider blant fyrtårn og beitende sauer. Virkelige et idyllisk sted som det er verdt å gi et besøk. 

Med sine karakteristiske røde tak setter fyrtårnene sitt preg på landskapet. Personlig synes jeg disse byggverkene er med å pryde kystlandskapet og jeg liker spesielt synet av et lysende fyr i nattemørket. Det er noe stemningsfullt med det hele. Bare det å sitte og titte ut over det åpne havet og se hvordan lyset forsvinner i det fjernet er ganske så flott. 

Med lyden av bølger og sjøfugler, tok vi oss en god matbit i skråningen. Magnus Rismyhr har nylig flyttet til Lofoten og har vært med på fler av turene mine de siste dagene. Alltid hyggelig når folk slenger seg med på tur!  

Hauklandstranda

Etter mitt besøk på Unstad var tanken å ha en natt innlands før jeg skulle ut til neste strand på Kvalvika. Med teltet oppsatt og middag i magen tenkte jeg å ta en rolig kveld ved et vann ved Eltoft, men da lokalmannen Einar Klevstad tilbød seg å kjøre meg til Hauklandstranda ca 10 km fra Leknes, var jeg ikke vond å be og pakket kjapt sammen sakene og ble med ut til Hauklandstranda. Når man først er i Lofoten bør man virkelig benytte muligheten til å sove på de idylliske strendene. Det ble nok en fin kveld der jeg sovnet til lyden av bølger. 

Midt i Lofoten ligger Hauklandstranda som virkelig var verdt et besøk. Jeg skulle gjerne sovet under åpen himmel i disse omgivelsene, men er glad valget falt på teltet denne natten, for det ble en svært stormfull morgen. Vinden var sterk og spesielt mye kraft var det i kastene. Flere ganger ble bardunene røsket opp av kastevinden og jeg våknet da av smell etterfulgt av at teltduken ble dyttet ned mot bunnen av teltet. Jeg ble sittende å holde teltet oppe til kastene stilnet før jeg kunne gå ut og feste bardunene på nytt. Deretter sluknet jeg igjen og sov godt til tross for ruskeværet. Da jeg omsider sto opp i 9-tiden var stranden tømt for telt og jeg kunne prise meg lykkelig for at teltet mitt står godt i sterk vind, for jeg sov godt resten av den stormfulle morgenen.  

Da jeg kom over knausen og fikk se stranden, tittet solen endelig fram bak fjellet. Det kjentes utrolig godt å sette seg ned på en stein og nyte det flotte synet jeg hadde forran meg!

Kvalvika

Det er de siste årene blitt svært populært å ta seg ut til strender som ligger noe mer skjermet til med fjell på alle kanter. Jeg håpet at mitt besøk i Lofoten var såpass sent at turistsesongen var over, men det viste den seg å ikke være. Fra veien er det tre km inn til Kvalvika, i svært gjørmete terreng. Naturen bar tydelig preg av at mange går inn til Kvalvika, og det så til tider ut som det gikk en motorvei av stier inn til stranden. Det fine med turen til Kvalvika er at man kan gå inn en vei og ut igjen på den andre siden av stranden. Det var en flott tur, men da jeg allerede hadde gått to mil samme dag var turen inn og ut i tyngste laget med storsekken. Særlig var det tungt å gå fra Kvalvika i halvmørke, gjennom steinrøyser og myrer. 

Kvalvika til Horseidstranda, over fjellet, gjennom både myr og steinrøys

Til tross for at jeg hadde gått langt langs vei for å komme fra Haklandstranda til Kvalvika fortsatte jeg vandringen forbi Selfjordhytta mot Horseidstranda. I likhet med flere andre turister var planen å sove i Selfjordhytta mens regnet høljet som verst, men på grunn av Lofoten Turlags egne nøkkelsystem kom ingen av de ni turistene jeg møtte utenfor hytta inn. Jeg forstod det sånn at låsene var skiftet fordi turlaget hadde hatt problem med folk som ikke betalte for seg. Synd dette går ut over alle oss fotturister som ikke har mulighet til å hente og levere en nøkkel på et turistkontor som ligger mange km unna hytta. I mine øyne burde Lofoten Turlag se på alternative løsninger, slik at hytta ikke forbeholdes de med bil.

Terrenget fra Selfjordhytta var rimelig utfordrende for en med 40 kg på ryggen og jeg måtte ta meg god tid opp fjellsiden, over våte myrer og gjennom de store steinrøysene med stein på størrelse med biler. Av og til måtte jeg gå bort fra rødmerkingen rett og slett for at stien gikk i passarsjer mellom stein som lå så tett at sekken min ikke fikk plass mellom. 

Isac fra Israel storkoste seg på tur i Norge. Han hadde reist rundt fra nasjonalpark til nasjonalpark og turen i Norges natur hadde nå gitt han en drøm om å en dag kunne bosette seg i Norge. 

Jeg møtte en god del fotturister i Horseid-området. De fleste utenlandske turister som hadde kommet til Norge for å gå i fjellet. En av de jeg møtte var Isac fra Israel. Han ble overrasket over å møte noen som gikk på lenger tur enn han selv som var på tur i over tre måneder. Selv ble jeg overrasket over at denne karen som bare hadde vært i Norge i tre måneder faktisk snakket norsk. Gjennom å lese gjestebøker og prate med folk han traff på sin vei hadde han blitt en reser i norsk. Det er imponerende hva folk får til når de setter seg mål! 

Da jeg møtte Isac kom det også traskende tre belgiske venner med et herlig humør. Disse traff jeg fler ganger i dagene som fulgte og de hadde det spesielt moro med kartet de hadde kjøpt over Vest-Lofoten. 

Gutta hadde nemlig funnet en lilla sykkelrute fra Nusfjord og de lurte spøkefullt på hvordan vi nordmenn klarte å sykle over hav. Da vi forklarte at det faktisk går en sykkelbåt fra Nusfjord bare lo de av oss nordmenn og lurte veldig på hvordan en sykkelbåt kunne se ut. En herlig gjeng belgiere! 

Vi kunne etterhvert skimte et nydelig lys i fjellene over den siste knausen. Da fikk både Magnus Rismyhr og jeg fart på oss for å rekke bort før det vakre lyset ville forsvinne. 

Etter en god dose latter var det på tide å forlate belgierne å ta fatt på turen inn mot Horseidstranda. Med duskregn ble stiene utrolig glatte. Selv presterte jeg to ganger å skli i gjørma og få sekken over meg. Når man bærer tungt blir også balansen veldig redusert, så det gjelder å trå varsomt i slikt terreng. 

Frem rakk vi og lunsjen ble fortært i disse flotte omgivelsene. 

Det var veldig synd været ikke spilte på vårt lag disse dagene, for i fint vær finnes det nok ikke stort vakrere sted enn ute ved Horseidstranda. Jeg får ta meg en tur ut igjen ved en senere anledning når solen skinner og temperaturen er noen grader høyere. 

Sandstranden strakte seg flere km inn i dalen og vannet var rimelig grønt. Vakkert altså! 

Til tross for mengder av regn, vind og lave temperaturer er jeg glad jeg tok turen. Med godt utstyr ble det en fin opplevelse til tross for at elementene ikke spilte på lag med meg denne gangen. 

Print blogginnlegg her