2 timer kjøring sør for Bodø ligger Saltfjellet. Et vakkert og ganske så uberørt fjellområde. Den siste uken har jeg vandret innover de vide fjellplatåene og kjent på stillheten som bare ble brutt av reinsdyrflokker, sildrende elver og et og annet vindkast. Noen har kanskje merket at jeg har vært fraværende både på blogg og i sosiale medier. Det er ikke fordi jeg droppet å ta med PC og mobil inn i fjellet, men rett og slett for at jeg ikke har hatt antydninger til mobildekning fra første steg i Saltfjellet. Den roen det uberørte Saltfjellet ellers ville gitt meg ble enda roligere uten dekning og jeg har ikke hatt annet enn meg og mitt den siste uken. 

Saltfjellet-Svartisen Nasjonalpark

Jeg var en liten uke i nasjonalparken og rakk å bli riktig så glad området. Nasjonalparken ble opprettet i 1989 og er et av de største fjellområdene i Norge som fortsatt er opp i mot uberørt av tekniske inngrep. Verneområdet strekker seg helt fra svenskegrensen til kysten og utgjør hele 2770 kvadrat km. 

Naturen er variert med alpine fjell og isbreer i vest. De østlige delene av nasjonalparken er mye flatere og det var nettopp der jeg la min fottur. Jeg gikk fra Tollådalen og beveget meg fra hytte til hytte i det nydelige landskapet. I hundrevis av år har mennesker ferdes i Saltfjellet og området byr derfor på mye historie som strekker seg så langt tilbake som til år 800 e.kr. 

Jeg var maks heldig med været. Stort sett skyfrihimmel og strålende sol

Telegrafruta

Deler av turen gikk i den historiske vandreruten fra Bjøllånes i Rana over Saltfjellet til Russånes i Saltdal i Nordland. Telegraflinjen over Saltfjellet ble bygget på 1860-tallet og var opprinnelig ment for å kunne gi fiskerinæringen muligheten til å kunne sende kjappe meldinger over fjellet. Å gå i historiske områder er alltid spennende og selv om telegraflinja ble revet kunne jeg se mange minner etter det som en gang var bindeleddet mellom Sør- og Nord-Norge. Flere av telegrafhyttene har blitt turisthytter og jeg overnattet like gjerne på fler av dem på min tur over Saltfjellet. 

Dette var nok den kuleste av de gjenværende telegrafhyttene. Her tilbrakte jeg riktig nok ikke natten, men jeg utnyttet den herlige solveggen. 

Merkingen langs telegrafruta var god og med sikten jeg hadde trengte jeg egentlig aldri se på kartet. 

Landskapet er herlig uberørt. Det eneste som skilte seg ut i horisonten var en og annen telegrafhytte. 

Jeg pleier som regel å sove i telt, men på Saltfjellet trakk jeg inn i de lett tilgjengelige hyttene. Med lave temperaturer var det godt å komme seg inn og få litt varme i kroppen. I løpet av uken i Saltfjellet var det ikke rent få timer jeg tilbrakte foran peisen. 

Hyttebøker er alltid stor stas. Der leser jeg om små og store eventyr, folk som er på tur for første gang og andre som har vært på hytta hundrevis av ganger. Før jeg går videre setter jeg alltid av noen minutter til å skrive noen ord selv. 

Det er ikke bare peisen som gjør at jeg fra tid til annen tar inn på hytter. Også hytteveggen gir mye glede. Å nyte morgenkaffen på verandaen mens solen titter frem bak fjellene er absolutt ikke feil! 

Før jeg gikk inn i fjellet leste jeg på en infoplakat at Saltfjellet hadde rikelig med huler og grotter. Noen åpne andre stengt for ferdsel. Jeg ante ikke hvor disse var, men holdt øynene åpne og fant faktisk en ved en ren tilfeldighet. Jeg gikk på stien og så etter en samisk offerstein da jeg plutselig så noe som kunne ligne åpningen på en hule. Jeg la fra meg sekken, tok frem hodelykten og krøp inn åpningen. Plutselig var det litt spenning i hverdagen og jeg kom inn i en liten hule som kunne se ut som om en gang i tiden var brukt som camp. Der var noen skjelettrester fra reinsdyr og et rustent sagblad. Jeg vurderte et lite sekund om jeg skulle sove der, men det ble med tanken. 

Noe av det som er mest spesielt med å være ute i naturen i et år er det å kjenne sesongvariasjonene på kroppen. Det er ikke bare det at jeg ser at vinteren er på vei, men jeg kjenner at luften blir kaldere for hver dag som går. Også landskapet har fått et litt mer røft uttrykk med is på vannene og store mengder rim hver morgen. 

På denne tiden av året er det spesielt enkelt å ta seg fram. Myrene er frosne, og man kan derfor stort sett gå over alt. De første dagene på Saltfjellet kunne dog være litt utfordrende. Jeg var ikke vant til å traske på islagte stier og holdt fler ganger på å miste balansen og ligge langflat på bakken med sekken over meg. Det hadde vært ganske kjedelig å pådra seg en skade så langt fra sivilisasjonen og uten mobildekning, så det gjaldt å trø varsomt. 

Saltfjellet var overraskende rolig til tross for at jeg var der en uke hvor mange hadde høstferie. Foruten reinsdyr så jeg ikke annet liv enn fire mennesker, en rype, en frosk og en og annen småfugl. 

Alt i alt var den en flott uke og jeg kan nesten ikke forstå hvorfor jeg ikke har tatt turen til Saltfjellet tidligere! 

Print blogginnlegg her