Selv om jeg føler jeg har sikret meg drømmejobben er det ikke dermed sagt at hverdagen er en dans på roser. Absolutt ikke. Noen dager er tunge. Skikkelig tunge, med motstand, uflaks og smerte. Etter jeg kom til Rogaland har tilværelsen vært tøff. 

Dårlig sikt og glatt stein er en dårlig kombinasjon. Et fall med 40-kilos-sekk ville vært katastrofalt. 

Jeg ankom Stavanger ved morgentimene i går og siden det har jeg vært tørr sånn ca 30 minutter. De første regndråpene som trengte seg gjennom GoreTex-membranet var bare avkjølende, men da regndråper ble til gjennomvåte plagg var det ikke lenger avkjølende, men kaldt og klamt. Så bortsett fra den første halvtimen har jeg gått rundt i søkkvåte klær. Med store mengder nedbør, kald vind og maks 10 meter sikt er ikke livet akkurat en lek. At jeg hadde sett meg ut Kjeragbolten som turmål med min sekk på 41 kg var vel heller ingen stor genistrek. 

Kjeragbolten er et av Norges mest kjente turmål. Turen blir omtalt som svært krevende og er estimert til å ta 5-6 timer. Turister fra hele verden går inn i fjellheimen med mål om å ta bilde med steinen som har kilt seg fast mellom de to fjellveggene. De trosser vær og vind selv med dårlig klær og utstyr, og var det noe som lettet litt på stemningen var det å se hvor mye verre de få turistene som befant seg på Kjerag hadde det. 

Lite sikt og snøen dekket til tider rødmerkingen. 

For det var faktisk noen turister ved Kjeragbolten på en dag som denne. De kom plutselig ut av tåken og gikk fra T-merke til T-merke uten å helt vite hvor de skulle. Jeg møtte en amerikansk turist ikledd jeans midt ute i regnværet på Kjerag. "Do you know where the famous rock is?" sa han hutrende. Jeg ble litt forundret over spørsmålet for mannen kom gående med kurs fra Kjeragbolten og mot den mektige fjellheimen. Jeg sendte han tilbake i retningen han kom fra og straks var han borte i tåken. 

Så ble det kaldt

Jeg var klar over værmeldingene og risikoen for å ikke se noe fra Kjeragbolten. Derfor var planen å sove i telt rett ved bolten og stikke ut i det sekundet regnet og tåken lettet. Problemet var at det aldri skjedde. 

Jeg fant en liten gressknaus og satt opp teltet for natten. På en dag som denne ser man virkelig fram til å komme seg inn i teltet og få av seg de våte klærne. 

Jeg kom meg inn under duken, fikk i meg litt mat og la meg i åtte-draget. Med våte klær lagt rundt i hele teltet håpet jeg å få tørke litt i løpet av natten. Men selv i teltet skulle jeg visst møte litt motstand. Gradestokken sank nemlig mye mer enn antatt og da den nådde null-grader lå jeg sammenkrøpet i posen som et lite foster.  

Rogaland ville ikke være grei med denne eventyreren. 

I går natt sov jeg 14 timer før jeg omsider krøp ut av posen. Det ble ikke 14 gode timer på øyet, men likevel 14 timer liggende langstrakt utover liggeunderlaget. 

Til tross for at jeg prøvde å være kjapp ut på bolten, rakk jeg ikke komme ut før linsen var dekket med vann og fukt. 

Jeg holdt hele tiden et lite øye med været og da jeg til slutt slo meg til ro med at det ikke kom til å klarne opp gikk jeg ut på bolten. De siste dagene har ingen andre enn meg vært på bolten. At jeg smøg meg ut på den våte steinen for å få dette bildet var absolutt ikke verdt det. Det var nemlig ikke den glatte steinen som var de største utfordringen, men vinden som lett kunne fått meg til å falle de mange høydemeterne. 

Det føltes som om Kjerag ertet meg, for da jeg hadde kommet meg ned fra fjellet lysnet det og det ble igjen sikt ned til fjorden. 

Men uflaksen stoppet ikke der

En tøff dag blir ikke skikkelig tøff før man kjenner litt smerte. Og så mye motstand som denne dagen bød på fikk jeg selvfølgelig også kjenne litt smerte!

Så nære, men likevel så langt unna. 

Da jeg endelig så veien komme til synes og gledet meg til å fullføre en tur full av kulde, regn og vind måtte det jo naturligvis skje. Jeg tråkket over. Den 40 kg tunge sekken var nådeløs og sørget for at det som ellers ville vært en liten overtråkk ga en intens smerte og gjorde den korte nedstigningen til et lite mareritt. 

Sånn ser ankelen ut i kveld. Det blir spennende å kjenne på den i morgen.

Så nå sitter jeg her da. Med en forstuet ankel, få gode turbilder og med en litt ugrei følelse av at jeg aldri skulle reist til Kjerag. 

Etter dette må jo bare de neste dagene bli bedre! 

Print blogginnlegg her