Siste innspurt på Jotunheimstien, Liomseter til Gjendesheim
Jeg trives godt oppe i høyden. Det er noe spesielt med det å ha oversikt over terrenget foran seg, og utsikten får meg ofte til å stoppe opp og nyte synet av de mange fjellene jeg ser i horisonten. Jeg har hatt en flott tur fra Oslo og det er absolutt ikke feil å avslutte turen langs Jotunheimstien med den naturen Jotunheimen har å by på!
PÅFYLL AV MAT OG UTSTYR
På en tur med varighet på over et år blir det viktig å gå innom steder med veiforbindelse for påfyll av mat og utstyr. Liomseter ble et naturlig sted å få påfyll før jeg satt kursen videre inn mot Gjendesheim. Det var godt å komme seg innendørs, spise litt god mat og ta seg en dusj før ferden skulle fortsette. Fra Liomseter var sekken blitt betydelig tyngre. Mat og snacks for 10 dager veier overraskende mye og de første timene med sekken på ryggen ble ganske så tunge. Av utstyret jeg hadde fått på Liomseter var blant annet mitt Helsport telt. Endelig kan jeg ta kvelden akkurat der jeg ønsker, uten å måtte nå en bestemt gapahuk eller hytte. Jeg føler meg hakket mer fri nå, og det kjennes godt!
Liomseter til Gjendesheim er nok en ganske vanlig rute å gå. På Liomseter møtte jeg på en DNT-gruppe på 13 personer som skulle gå nettopp denne distansen. Selv la jeg inn nok av tid og brukte 7 dager på de 83,8 km´erne. Stiene var hele veien veldig gode og på grunn av god merking var det lekende lett å finne stien.
På vei til Storhøliseter gikk jeg innom Svarttjønnholet, en liten seter som lå idyllisk til i fjellsiden. På grunn av hestene som beitet der var gresset rundt seteren det grønneste jeg har sett på lenge. Da jeg også fikk servert kortreist fjellørret av noen fiskere fra nabo-hytta følte jeg meg plutselig veldig norsk! 
Jeg føler selv at jeg har drømme-fulltidsjobben, og Lisbet Vatten føler nok at hun har drømme-sommerjobben. Hun er nemlig hestegjeter på Svarttjønnholet. Hver dag går hun på tur i Huldreheimen for å se etter hestene. Høres ut som en ganske fin jobb spør du meg.
Stiens høyeste punkt nådde jeg en times gange før Sikkilsdalen. 1525 moh.
Fra Svarttjønnholet gikk turen videre til Storhøliseter, Oskampen, Sikkildalsseter og tilslutt Gjendesheim. Terrenget her var ganske så variert. Noe skog og myr, andre steder høyfjell og kampestein. Det var ikke før Jotunheimstiens nest siste dag at jeg nådde stiens høyeste punkt. Så bratt opp- og nedstigning som stien over Vangstulkampen tærte på kreftene. En ting er å ta topper uten sekk. En litt annen ting er å dra med seg en 40 kg sekk over en topp. Det kjentes derfor godt å komme seg ned i Sikkilsdalen, slå opp teltet og spise noe god mat.
Som bildet over viser er et lite parti langs vannet noe vanskelig fremkommelig på grunn av steinras. Det er heldigvis godt merket hvor det er best å gå, så frem kommer man, men det kan være lurt å beregne litt ekstra tid på strekningen.
Når solen steker passer jeg alltid på å få i meg nok vann. Det er ikke så greit å bli dehydrert når man er ute og går alene. I områder med dårlig tilgang på rent vann har jeg pleid å bære med meg 3 liter, mens det reduseres til omtrent 1 liter når tilgangen er god.
På lørdag nådde jeg Gjendesheim i Jotunheimen. Etter noen rolige, avslappende dager går jeg i morgen videre mot Eidsbugard og Vinjerock, hvor jeg skal holde foredrag om livet som eventyrer.