Takk for følget!

Alle eventyr har en start, og de har ofte en god slutt. De inkluderer skumle situasjoner, glede, nysgjerrighet og en god dose magi. Reisen ALFA har tatt meg med på har vært en berikelse for livet. Utrolig lærerik med opplevelser jeg bare kunne drømme om. Jeg har fått dyrke hobbyene mine til det fulle og har fått lov til å jobbe med noe av det jeg liker aller best, nemlig friluftsliv. Først var friluftsliv og turgåing en av mine viktigste interesser. ALFA ga meg mulighet til å ha turgåing som fulltidsjobb. Deretter som deltidsjobb. Nå går jeg inn i en ny fase av livet og gir igjen friluftslivet den plassen jeg føler det var ment for, nemlig som en hobby som gir glede og energi. 

DET VAR EN GANG..

«Dette er jo perfekt for deg, Andreas!» sa vennene mine da de viste meg nyhetsartikkelen for første gang. Overskriften i Aftenposten var: «Vil du bli betalt for å gå Norge på kryss og tvers i halvannet år?». Brått kjente jeg pulsen øke og tankene fly fra skolebøkene til elleville eventyr i norsk natur. 

Den triggende stillingsannonsen. 

Fra det øyeblikket visste jeg at det som ble omtalt som «Norges tøffeste jobb» var en jobb jeg ville ha. Jeg hadde jo alltid likt å være i det fri. Jeg var glad i å presse grenser og gå dit bare føttene kunne ta meg. Film og foto hadde jeg allerede som jobb, og nå så jeg muligheten til å ta fotojobben til nye høyder - bokstavelig talt. 

Dette er nå over 3 år siden, men jeg husker det som det var i går. Søknadsprosessen var lang og krevende. At jeg til slutt kom gjennom nåløyet og fikk drømmejobben var jeg utrolig takknemlig for, og det er jeg fortsatt. Jeg føler meg privilegert som fikk muligheten og heldig som hadde en livssituasjon som gjorde det mulig å legge ut på et over et år langt eventyr i norsk natur. 

SÅ MANGE NYE INNTRYKK

Fra den dagen jeg fikk vite jeg var valgt ut som ALFAs eventyrer begynte opptreningen. Sekken ble stadig tyngre og turene hyppigere. Å forberede seg til å skulle gå nesten hver dag i et år er absolutt ingen spøk, og skal kroppen takle det må den tilvendes over tid. Å tilvenne kroppen til en så langvarig påkjenning er en ting, en ganske annen ting er å forberede seg mentalt. Ikke nødvendigvis til den fysiske påkjenningen, men til de ensomme stundene langt fra venner og familie, og ikke minst til all tiden langt fra mennesker i det hele tatt.

Besøk hos God Morgen Norge: https://www.tv2.no/v/1204434/?...

Interessen prosjektet fikk var overveldende. Jeg gikk fra å være den som sto bak kamera under TV-intervjuer til å plutselig være i medias søkelys. Fra å nesten aldri å ha blitt intervjuet til å snakke jevnlig med journalister, både norske og utenlandske. 

Jeg husker nervene jeg hadde de første gangene. Da jeg fikk kamera opp i ansiktet og skulle svare for meg så godt jeg bare kunne. Spesielt rart føltes det de gangene jeg hadde gått alene i flere dager og plutselig skulle dele opplevelsene mine med tusenvis av mennesker gjennom radio, TV eller aviser. Det var en merkelig omstilling. Jeg kommer nok aldri til å glemme den gangen jeg satt langt til skogs under soloppgangen med speilkompasset mitt i den ene hånden og barberhøvelen i den andre, samtidig som jeg prøvde å tenke over hvilket budskap jeg ville dele på dagsrevyen på NRK. I grunn en veldig merkelig situasjon. 

MENNESKER JEG ELLERS IKKE VILLE MØTT

Med jobben som eventyrer kom jobben som foredragsholder. Jeg pleier å dra frem menneskemøtene som det aller beste med jobben. Det var det som fulltidsansatt og det har det også vært som deltidsansatt. Etter å ha møtt så mange turglade mennesker, så opplever jeg at det er noe spesielt med dere som liker å være ute i det fri. Kanskje er det nysgjerrigheten deres. Trangen etter å krydre livet med spesielle opplevelser, eller roen dere finner langt fra stresset i byen. Hva tror du gjør turgåere spesielle? 

Foto: Karl Håkon Sæther

Da jeg var ute og trasket alene i et år opplevde jeg hvor mange gjestfrie, åpne og hyggelige mennesker som bor i Norge. Jobben har gitt meg muligheten til å treffe mennesker jeg sannsynligvis ellers ikke ville truffet. Folk i hver krik og krok av landet, og alle med hver sin interessante historie. Til alle som har åpnet hjemmene sine, vært nysgjerrige på Eventyrer-prosjektet og stoppet og pratet langs stiene - takk! 

NYE GIVENDE SIDER

Jeg har tenk mye over hva som motiverer meg til å dele så mye fra turene mine. Å ta turbilder har nemlig en pris. En ting er jo at sekken blir tyngre av å drasse med tungt kamera og stativ, men jeg ofrer også noe av «turkosen» når jeg drar frem kamera og går ut av teltet for å ta bilder av nordlyset eller den fine solnedgangen. Jeg får heller ikke nyte øyeblikkene i like stor grad som jeg gjør uten kamera på tur. Men for meg handler det om noe helt annet enn å få oppmerksomhet og likes. Etterhvert som jeg begynte å dele opplevelsene oppdaget jeg hvor mye enkelte personer setter pris på inspirerende turbilder. At mennesker sender meg melding og  forteller at helsen ikke lenger er god nok til å gå på tur, og at bildene gir dem inspirasjon og glede i hverdagen, er for meg utrolig motiverende. Da jeg søkte på jobben hadde jeg aldri sett for meg at innleggene mine i sosiale medier kunne gjøre en forskjell. Jeg håpet jo at jeg kunne være med å inspirere mennesker til å komme seg ut i naturen, men at jeg også kunne inspirere mennesker som ikke har muligheten på grunn av sykdom eller alderdom, hadde jeg aldri tenkt på. 

DET VANSKELIGE VALGET

Det siste året har studietiden gått mot slutten og jeg har måttet bestemme meg for hva jeg skal gjøre ved endt studie. Enten skulle jeg gjøre turgåingen til en karrierevei for resten av livet, eller så skulle det igjen bli en hobby. Mange vil nok synes det er uforståelig å gi slipp på en jobb som denne. Og det spesielt når man har fått en sånn start på friluftslivskarrieren som jeg har vært heldig å få. 

Jeg husker godt et råd jeg fikk av Lars Monsen: «Skal du gjøre dette må du ville det av hele ditt hjerte»

Jeg har tenkt mye på det Monsen sa. Og det er spesielt to grunner til at jeg nå velger å gi meg som friluftslivsblogger og ta steget over i en ganske så annerledes karriere. For det første er jeg nysgjerrig av natur og har lyst til å prøve noe nytt. Jeg har alltid vært opptatt av teknologi, sikkerhet og ledelse, og når jeg nå får muligheten til å jobbe som konsulent innen Cybersikkerhet for KPMG, er det en mulighet jeg bare må ta. For det andre har jeg lyst til å dele fine turøyeblikk av indre motivasjon - ikke fordi jeg føler meg forpliktet til det. Jeg vil at drivkraften bak innsatsen min på Instagram skal være ønsket om å være en kilde til inspirasjon. 

En gang eventyrer - alltid eventyrer! 

 

FORTSETTELSEN FØLGER

Selv om jeg nå tar staget fra studentlivet i Bergen til jobbhverdagen i Oslo, gir jeg ikke helt slipp på eventyreren i meg. Jeg er fortsatt lidenskapelig opptatt av foto og friluftsliv, og skal gjøre mitt beste for å dele fine turøyeblikk med dere på Instagram i tiden som kommer. Turer i naturen skal igjen være det som gir meg energi og overskudd i en travel hverdag. Jeg tror det kan være inspirerende og mer ekte å følge en alfaeventyrer som bruker fritiden sin på å samle gode opplevelser i naturen. 

Så selv om dette blir mitt siste blogginnlegg, betyr det ikke at eventyret er over. Sånn sett er dette et eventyr uten slutt, men med en ny vending. 

Til dere som har fulgt med på bloggen, takk for følget! Jeg håper dere ser frem til å følge meg videre på instagram :)